Беседа о Православии в музее Тронхейма

ringve-museum-trondheim-1
В среду 25 ноября настоятель русского прихода святой Анны Новгородской в Тронхейме провел для сотрудников Норвежского национального музея музыки Рингве (Ringve museum) беседу о значении иконы в православной традиции.
Музей, расположенный неподалеку от тронхеймского фьорда, окружен живописным Ботаническим садом. В собраниях музея находится около 2 тысяч музыкальных инструментов со всего мира.
В этой встрече образовательного характера иерей Александр Волохань принял участие по приглашению директора музея Ивара Рогера Хансена, поскольку одной из коллекций Национального Музея музыки в Тронхейме является собрание русских икон прежней владелицы поместья Виктории Бакке (1896-1963), являющейся нашей соотечественницей и ставшей основателем и первым директором Рингве музея.
Обстоятельный рассказ об иконопочитании в Православии, о «богословии в красках», о языке иконы, символах и смыслах на конкретных примерах икон в музейной коллекции, вызвал неподдельный интерес и многочисленные вопросы со стороны работников музея — как о сути веры, святых и иконах, так и о деятельности православного прихода в Норвегии.
Подобные информационно-просветительские встречи, по мнению директора музея, могут продолжиться и в дальнейшем в целях просвещения.
Ведь по сути они тоже являются своего рода благой вестью, миссией, возможностью приобщения Божественному Свету, ибо «Свет Христов просвещает всех».

Собрание икон в Рингве музее в Тронхейме

Собрание икон в Рингве музее в Тронхейме


Ringve museum

Victoria Bachke – skaperen av Ringve Museum

Navnet Victoria Bachke (1896-1963) vil for alltid skinne i Ringves historie. Hun var museets grunnlegger og første direktør. Uten hennes glødende engasjement og pågangsmot, ville den gamle lystgården aldri blitt det kultursentrum den er i dag.

Victoria Bachke ble født i Russland, i badebyen Kranz, der foreldrene Michael og Sophie Rostin hvert år reiste på sommerferie. Michael var ingeniør ved de russiske statsbaner og spesialist på brobygging. Barna fikk ofte følge ham på hans mange reiser. Familien bodde i Moskva der Victoria vokste opp med sju søsken. Hjemmet var velstående og barna fikk en god borgerlig oppdragelse, snakket tysk og fransk og fikk undervisning i musikk. Flere av Victorias søsken ble profesjonelle musikere og selv var hun en dyktig sanger.

Фотография Виктории Бакке

Фотография Виктории Бакке

I mars 1914 reiste Victoria fra Moskva i selskap med sin eldre søster Valentine som nettopp hadde påbegynt en karriere som operasanger. Noen måneder senere møter vi dem i Sveits, der Victoria sannsynligvis var innlagt som pasient ved et av Leysins berømte tuberkulosesanatorier.Meningen var nok at de etter behandlingen skulle vende hjem igjen, men i mellomtiden brøt verdenskrigen ut og kontakten med familien i Russland stoppet. En yngre bror av Michael Rostin hadde etablert seg som ingeniør og bodde på Bygdøy utenfor Oslo. Det er sannsynlig at Victoria tilbrakte resten av krigsårene hos hans familie, mens Valentine turnerte som sangerinne og deltok på en rekke veldedighetskonserter rundt i Norden til inntekt for russiske flytninger. Høsten 1916 opptrådte Valentine for første gang i Trondheim. Hun giftet seg snart med Morten Svendsen, konsertmester ved byens teater og bosatte seg i Trondheim. Lillesøster Victoria, som nå var blitt myndig, kom på visitt og fikk i 1919 sitt første møte med Ringve og den 23 år eldre Christian Bachke.

Som fruen til Ringve var Victorias liv trygt og bekymringsløst. Hun reiste gjerne, særlig i de mørke vintermånedene,mens Christian var hjemme og passet forretningene. Men de skrev til hverandre. Nesten daglig gikk det brev mellom Trondheim og Victorias pensjonat i Nice eller Firenze eller i Aachen dit søsteren Valentine hadde flyttet og startet sangskole. ”Kjæreste lille Vita” innledet Christian. ”Min inderlig kjæreste Manden min Christuscha ” skrev Victoria tilbake på sitt blomstrende, om ikke alltid like korrekte norsk. Hun hadde venner og bekjente alle steder. Overalt var hun i vinden, i selskaper, på restauranter, på utflukter. I disse årene etablerte hun et nettverk av mennesker som var gode å ha da museet skulle realiseres. I 1920 ble hun også gjenforent med sin far som nå var enkemann. Sammen med to av sønnene og datteren Serafima hadde han flyktet fra revolusjonens Moskva og funnet et nytt hjem i Tyskland. Serafima som spilte harpe, greide på kort tid å skape seg et kunstnernavn med engasjement i flere store orkestre.Men før neste krig var omme, skulle Victoria miste dem alle sammen, i sykdom eller ulykker.

Årene under 2. verdenskrig ble vanskelige for ekteparet Bachke. De fikk vite at det eksisterte planer om å rasere Ringve. Hus og trær skulle vekk fordi de forstyrret en flyplass som var anlagt på Ladesletta like ved. I denne situasjonen tok Victoria i bruk all sin sjarm og kløkt for å redde gården og det gikk rykter i byen om at ekteparet samarbeidet med de tyske okkupantene. Fru Bachke har senere fortalt at denne vanskelige situasjonen førte ekteparet enda nærmere hverandre. De ble hverandres beste venner. Da Christian døde i 1946 behøvde Victoria en oppgave å fylle dagene sine med.

Arbeidet med museet ble hennes takk til ektemannen og det var med et beundringsverdig pågangsmot hun gikk i gang med etableringen. Avisene var snart fulle av artikler om den driftige fruen på Ringve som brakte med seg de merkeligste musikkinstrument fra sine reiser i innog utland. Som samler var Victoria Bachke kompromissløs. I København gikk ryktet blant antikvitetshandlerne når fruen var i byen. Hun ble notorisk kjent for sin evne til å prute og uvilje mot å betale. Var det noe hun ville ha, ga hun seg ikke med det første,men brukte all sin sjarme, utholdenhet og overtalelseskunst. Hun reiste overalt og hadde en egen evne til å snuse opp instrument og gjenstander der de måtte finnes. Ikke alle så med like velvillige øyne på fremgangsmåtene, men uten Victorias spesielle personlighet hadde det aldri blitt et musikkmuseum på Ringve.

Mange historier har versert om instrumentene fru Bachkes brakte til gårds. Mest berømt er nok den om ”cembaloen fra Versailles”. I mai 1953 kom hun tilbake fra det avisene beskrev som en ni ukers ”jakttur” i Italia og Frankrike, med bagasjen bugnende av spennende instrument. Og det gjeveste trofeet, en praktfull 1700-talls cembalo, hadde hun funnet i Paris hos enken etter en fransk musikkprofessor. Den hadde stått på et slott i Sveits, men i senere tid vært utlånt til speilsalen i Versailles for å brukes ved konserter. Dette instrumentet måtte hun ha! I dag står det til skue i ”Museet på Låven”. Victoria var selv sin beste mytespinner. Historien om ”cembaloen fra Versailles” er typisk. Snart het det at instrumentet hadde tilhørt selveste solkongen Ludvig XIV og at fru Bachke nærmest hadde smuglet det ut av Frankrike i all hemmelighet. Hun gjorde ingenting for å avkrefte historien, men slo ut med armene og sammenlignet det hele med en kjærlighetsaffære: ”Hva gjør ikke en forelsket kvinne!”.

Ved en annen anledning kom hun hjem med gipsavstøpninger av Chopins ansikt og venstre hånd. De var godt pakket ned i esker og fylte togkupeen hennes sammen med en rekke andre erobringer. Da toget krysset grensen til Norge, skal følgende samtale ha utspilt seg mellom Victoria Bachke og en intetanende toller. ”Er dette Deres alt sammen”, spurte tolleren og kikket inn i kupeen. Fru Bachke nikket bekreftende. Tolleren pekte på en av eskene og spurte hva hun hadde i den. “Å, i den har jeg nå Chopins hånd”. På spørsmål om hva som lå i esken ved siden av, kom svaret like kjapt: “Ja, i den ligger Chopins hode”. Da gikk tolleren!

Drømmen om fedrelandet levde sterkt hos Victoria. På forsommeren 1963 fikk hun en invitasjon fra det sovjetiske kulturdepartementet om å komme som gjest til Moskva. Hun reiste i august samme år, med tog via St. Petersburg til hovedstaden. Oppholdet i hjemlandet beskrev hun som et eventyr, med besøk i museer og spennende aftener med balletter, opera og teater. Men den største opplevelsen var gjensynet med de to søstrene Elisabeth og Julia som hun ikke hadde sett på nesten femti år. Hennes egen beretning om det første møtet er meget, meget rørende. Hun vendte tilbake til Trondheim full av inntrykk og i stor takknemlighet. Ringen var sluttet. Hun hadde fått familien sin tilbake. Victoria Bachke fikk ro i sinnet. Den 19. november samme år døde hun etter et hjerteanfall – et spennende, begivenhetsrikt og strevsomt liv var til ende. Victoria Bachke hviler i et eget urnegravsted i parken på Ringve.

Добавить комментарий

Заполните поля или щелкните по значку, чтобы оставить свой комментарий:

Логотип WordPress.com

Для комментария используется ваша учётная запись WordPress.com. Выход / Изменить )

Фотография Twitter

Для комментария используется ваша учётная запись Twitter. Выход / Изменить )

Фотография Facebook

Для комментария используется ваша учётная запись Facebook. Выход / Изменить )

Google+ photo

Для комментария используется ваша учётная запись Google+. Выход / Изменить )

Connecting to %s

%d такие блоггеры, как: